scienter , Adv. (sciens), I) wissentlich, mit Wissen od. Bewußtsein (Ggstz. ignoranter), Augustin. c. duas epp. Pelag. 3, 5 u. 6, 47 u. c. lul. Pelag. 5, 8. – ...
īgnōranter , Adv. (ignorans v. ignoro), 1) unwissend ... ... 7 u.a. Eccl. – 2) unwissentlich, Ggstz. scienter, Augustin. c. duas epistul. Pelag. 3, 5.
per-scienter , Adv., sehr weislich, sehr gescheit, Cic. Brut. 202.
bene , Adv. (vom alten benus st. bonus), ... ... ) gut, wohl, recht, regelrecht reden, b. dicere, quod est scienter et perite et ornate dicere, Cic.: b. dicere, id est Attice dicere ...
modicē , Adv. (modicus), I) mäßig, 1) ... ... . spernere, Liv.: m. dolorem ferre, Cic. – ut iis m. et scienter utantur, mit mäßiger Beschränkung u. mit Umsicht, Cic. – II) ...
dē-deceo , decuī, ēre, verunzieren, I) eig ... ... facias?‹ Quint. – unpers., ut iis, quae habent, modice et scienter utantur, et ut ne dedeceat, daß der Anstand nicht verletzt werde, ...
cōnsecro , āvī, ātum, āre (con u. sacer), ... ... – bei Schwüren, quibus (ver bis) caput suum, domum suam, si scienter fefellisset, deorum irae consecraret, Plin. pan. 64, 3. – bei ...